Sagnet om Gaupestein

Det stod en skinnkledt kar med jaktspydet sitt foran Torvet. Han kikket rundt seg med kvasse blikk, som om han ventet overfall. Den svarte hesten hans dampet av svette, etter det harde rittet. Det var den 25 år gamle Dag Torgeirson fra gården Hov i Tomter som stod her og liksom ikke visste om han torde gå inn. Han var sendt av Vikenhøvdingen for å se etter fienden. Vikenkarene hadde leiret seg på gården hans i natt, men også de var redde for overfall. Det var ufred i distriktet, de store endelause skogene som hadde gitt hver skoggangsmann ly og hvile stod truende og liksom ville kvele alle som våget trenge seg inn her. Det var Follokarene som krenket grensen mellom Viken (Tomter) og Follo (Kråkstad, Ski og Enebakk). Grensen gikk etter Vikens mening nord for Gaupåsen, mens den etter Follingenes mening skulle gå over myra syd for Gaupåsen (Høymyra). Derfor var det han stod her inne i sentrum av skogene og speidet etter fienden. Torvet var hvilested for de trette reisende som kom helt fra Danmark og Tyskland gjennom Sverige og skulle til Oslo. Her gikk rideveien over det som vi i dag kaller Breimåsan gjennom Kråkstad, forbi Myrvoll, og fram til Oslo. Denne veien er kjent som Kongeveien. Brått bandt Dag hesten sin til et tre og gikk inn i hvilestuen. Her bodde Åsmund, en fryktet skogskar og kjent som en som aldri var redd, enten det var i kmap mot bjørn eller andre villdyr, eller da han etter sigende var anfører for den fryktede røverbanden inne i Tjueroa. Nå drev han veiding i skogene fra Asgjerrudtjern i nordvest til Vientjern i syd og Langen i øst. Helst likte han seg nord i skogene ved Gaupåsen, her kjente han seg fri og frank. Her kjente han hver flekk, hver knaus og hvert lite tjern. Her inne ulte reven og gaupa, her brummet bjørnen og her knaket det i skogen når elgen braste fram til beitemarkene rundt myrene. Her spilte storfuglen i de gamle kjempetrærne som hadde trosset vind og vaær. Men nå likte han seg ikke derinne, nå lurte farene fra bakhold, han var Vikenkar, og da hjalp det lite om han kunne bruke jaktspyd og børse. For det var ufred i dette veldige skogriket. Dag spurte etter nytt, og de to ble sittende og prate om det som hendte i skogene nå.

Nettopp på denne tida var det at Dovrefjellnissen røk uvenner med nærmeste grannen sin, Rondenissen. Det var nå som utgjort også at den reivungen mente at han var eldst, han visste jo så inderlig godt at han, Dovrenissen, hadde stått fadder til far til Rondenissen. De hadde hatt en frisk batalje, men nå var tålmodigheten slutt. Han husket en gang for mange år siden at han hadde sett seg ut en fin plass nede i Viken, og dit skulle han sannelig reise. Stakkars Rondenissen ble uten naboer og da sturte han vel i hjel en dag. Nå sto han nettopp i ferd med å reise, men sannelig stakk ikke det forbistrede snyteskaftet til Ronden fram over åskanten. Jaså, øst, vest, hjemme best, sa han. Dette var priken over i’en. Med et hest gaul satte Dovren skuldrene under stua si, uthuset og bølingen klemte han godt inn i armkroken og så satte han sydover. Ved Ekebergåsen hadde han en frisk samtale med Ekebergnissen som fortalte om ufreden mellom Viken og Follo. Han bad Dovren om å megle, så skulle han på sin side sørge for gode dager for Dovren. Dovren var hjertens enig og fortsatte sydetter. Ved Gjørjevann oppdaget han at han var tørst, og bøyde seg ned og drakk. Og så mye drakk han at det ble bare en liten pytt igjen. Da han kom fram til Gaupåsen, så han utover det veldige skogriket. I øst blinket det fra Langen, i nord så han helt ut til sjøen, og over alt vrimlet det med dyr. Jo, her ville han bo, han satte huset sitt ned like nedenfor åsen, og på østsiden satte han uthuset med bølingen. Han syns sjøl han var veldig forsiktig, men drønnet da stein slo mot stein var så stort at Dag og Åsmund for forskrekket opp og grep etter våpnene. Da de om morgenen gikk nordover langs Svartbekken, fikk de til sin overraskelse se at det røk fra en diger stein som aldri hadde vært der før. Ikke så de spor etter steinsprang, og mennesker kunne ikke ha lagt denne digre steinen her. Begge tok det som et varsel fra høyere makter om at her skulle grensen gå. I undring dro de tilbake, og Dag sprengred til Hov og fortalte Høvdingen hva han hadde sett. Derfor sluttet Follingene og karene fra Viken fred, for nå hadde de fått grense som aldri kunne flyttes.

I dag ligger Gaupestein der og danner grense mellom to fylker Østfold og Akershus. Fire bygder støter til denne steinen: Kråkstad, Ski, Enebakk og Tomter. Ingen menneskelig makt klarer å rokke hytta til Dovrefjellnissen. Bjørnen er forsvunnet fra traktene, gaupa ble borte for noen år siden, men elgen beiter langs Høymyra, og Svartbekken klukker framleis like hemmelighetsfull som for århundrer tilbake. Torvet er revet, den gamle Kongeveien er i ferd med å gro igjen, Gjørjetjern er en liten sumpmyr med en vannpytt i midten, men Gaupestein ligger. Ser du godt etter når du kommer dit inn, så finner du merkene etter skuldrene og nakken til Dovren, og like bak steinen, når du kommer inn fra Ski, ligger en litt mindre den som var uthus. I dag skriver vi navnet vårt i boka som speidergutter fra Ski har lagt i et jernskrin under steinen, mens vi speider utover det veldige skogdistriktet. Fremdeles kan du finne små daler som er rene villmarka helt umulig å trenge gjennom. Storfuglen braser gjennom trærne, og tiuren spiller om våren. Og er du riktig heldig en sein høstkveld, hvis de er helt stille, kan du kanskje få se Dovrenissen som står og speider utover skogen. Kanskje tenker han på de mange kongene han har sett ri langs kongeveien til Oslo. Men helst tror jeg han rister på det gråsprengte hodet sitt og er lynende gal over den forbistrede teknikken som er i ferd med å trenge også hit inn.

Prolog

Gaupa har ikke vært noe sjeldenhet i Gaupesteinarka de siste tiår. Også ulven er trolig innom rett som det er.